rialisme (1850)rialisme (1850)Men siden den gangen er England blitt "sivilisert". Utstillingen i 1851 var dødsklokkene som ringte over den engelske avstengtheten på sin øy. England ble mer og mer internasjonalt, både med omsyn til mat og drikke, til skikk og bruk og med omsyn til sine forestillinger, og det i så høy grad at jeg stadig sterkere ønsker at visse engelske seder ville bli like alminnelige på kontinentet som andre fastlandsskikker er blitt i England. En ting er sikker: Salatoljens økte utbredelse (inntil 1851 bare kjent innen aristokratiet) ble ledsaget av en fatal utbredelse av den kontinentale skeptisismen i religiøse spørsmål. Og så langt er det kommet at agnostisismen, - selv om den ikke blir ansett for like fin som den engelske statskirken, - likevel hva respektabiliteten angår, står på samme trin som baptistsekten og iallfall høyere enn Frelsesarmeen. Og da kan jeg ikke tenke meg annet enn at det for mange som av hele sitt hjerte beklager og forbanner dette framsteg i vantro, vil være en trøst å høre at disse nymotens tanker ikke er av utenlandsk opprinnelse, at de ikke bærer merket "made in Germany" - tysk fabrikat - som så mange artikler til daglig bruk, men at de tvert om er av ekte engelsk opprinnelse og at deres britiske opphavsmenn for to hundre år siden gikk et godt skritt lenger enn etterkommerne gjør i dag.
For hva er agnostisime annet enn en "skamfull" materialisme? Agnostikernes naturoppfatning er i bunn og grunn materialistisk. Hele naturens verden blir behersket av lover og utelukker enhver innvirkning utenfra. Men - føyer agnostikeren forsiktig til - vi er ikke i stand til å bevise eksistensen eller ikke-eksistensen av noe høyeste vesen utenfor den verden vi kjenner. Dette forbehold kunne ha sin betydning på den tiden, da Laplace på Napoleons spørsmål om hvorfor skaperen ikke en gang ble nevnt i den store astronomens verk Mecanique celeste, ga det stolte svaret: "Je n'avais pas besoin de cette hypothese" (Jeg behøvde ikke denne hypotesen). Men i dag er det i vårt tankebilde av verdensaltet i dets utvikling absolutt ingen plass hverken for en skaper eller en hersker. Hvis man imiddlertid ville anta at det fantes et høyeste vesen utenfor hele den eksisterende verden, så ville det i seg selv være en motsigelse og dessuten, så vidt jeg kan skjønne, en uprovosert fornærmelse av religiøse folks følelser.
Likeledes innrømmer vår agnostiker at all vår viten beror på de meddelelser vi mottar gjennom våre sanser. Men - tilføyer han - hvorledes kan vi vite om våre sanser gir oss riktige bilder av de ting vi iakttar gjennom dem? Og videre forteller han oss: når han snakker om ting eller deres egenskaper, så mener han i virkeligheten ikke selve disse tingene eller deres egenskaper, som han ikke kan vite noe sikkert om, men bare de inntrykk de har gjort på hans sanser. Dette er riktignok en måte å oppfatte tingene på som en vanskelig kan motbevise bare ved hjelp av argumentasjon. Men før menneskene argumenterte, handlet de. "I begynnelsen var handlingen." Og menneskenes virksomhet hadde allerede løst problemet lenge før den menneskelige snusfornuft hadde oppfunnet det. "The proof of the pudding is in the eating" (En prøver puddingen idet en spiser den). I og med at vi anvender disse ting til eget bruk i samsvar med de egenskaper vi konstaterer ved dem, så underkaster vi våre sanseiakttagelser en ufeilbarlig prøve for å undersøke om disse iakttagelser er riktige eller feilaktige. H vis de ikke hadde vært riktige, kan heller ikke vår bedømmelse om hvordan en slik ting kan brukes være riktig. Og vårt forsøk på å bruke tingen må slå feil. Hvis vi derimot oppnår vår hensikt, hvis vi finner at tingen svarer til vår forestilling om den, at det går an å bruke den på den måten vi gjorde, så er det et positivt bevis for at våre iakttagelser om tingen og dens egenskaper innen disse grenser er i samsvar med virkeligheten utenfor oss. Viser det seg derimot at vi har gjort et feilgrep, vil det som regel ikke vare lenge før vi finner årsaken: Vi finner at den iakttagelsen som lå til grunn for vårt forsøk, enten i seg selv var ufullstendig og overfladisk eller at den var sammennfiltret med resultatene av andre iakttagelser på en måte som ikke passet til den foreliggende situasjon. Så lenge vi utvikler og bruker våre sanser på den rette måten og holder vår handlemåte innen de grenser som blir trukket ved riktig gjorte og anvendte iakttagelser, så lenge vil vi finne at resultatene av våre handlinger beviser at våre iakttagelser er i samsvar med de iakttatte tings virkelige natur. Ikke i et eneste tilfelle er vi - så vidt bekjent til den dag i dag - blitt tvunget til å trekke den slutningen at våre vitenskapelig konntrollerte sanseinntrykk i vår hjerne framkaller forestillinger om den ytre verden, som etter sin natur avviker fra virkeligheten, eller at det eksisterer en medfødt uoverensstemmelse mellom den ytre verden og våre sanseinntrykk av den.
Men så kommer den ny-kantianske agnostikeren og sier: Ja, vi kan muligens iaktta egenskapene ved en ting riktig. Men vi kan ikke oppfatte selve tingen ved hjelp av noen som helst sanseinnntrykk eller en tankeprosess. "Das Ding an sich" (tingen i seg selv) befinner seg utenfor grensen for vår kunnskap. På dette svarte Hegel allerede for lenge siden: Når dere kjenner alle egenskaper en ting har, så kjenner dere også selve tingen. Det står da ikke noe annet igjen enn den kjensgjerningen at vedkommende ting eksisterer utenfor oss, og så snart deres sanser har meddelt dere denne kjenssgjerningen, har der oppfattet den siste rest av denne ting, Kants berømte "Ding an sich" (tingen i seg selv), som det skulle være umulig å lære å kjenne. I dag kan vi føye til denne uttalelsen at vårt kjennskap til naturens foreteelser på Kants tid var så pass bruddstykkevis, at en bak alle ting kunne formode en særskilt hemmelighetsfull ting i seg selv. Men siden den tid er disse ubegripelige tingene, én etter én, ved vitenskapens kjempeframsteg blitt dradd fram, analysert og til og med reprodusert. Og når vi kan lage en ting, kan vi sikkert ikke påstå at vi ikke er i stand til å oppfatte den. For kjemien i første halvpart av vårt århundre var de organiske substanser slike mystiske ting. Nå lærer vi å bygge dem opp, den ene etter den andre, av de kjemiske grunnelementer og uten å ta organiske prosesser til hjelp. Den moderne kjemien erklærer: Så snart den kjemiske sammensetningen av et hvilket som helst legeme er kjent, så kan dette legeme bygges opp av grunnelementene. I dag kjenner vi langt fra sammensetningen av de høyeste organiske substanser, nemlig de såkalte eggehvitelegemer. Men det er absolutt ingen grunn til å anta at vi ikke - om enn først om århundrer - kan skaffe oss denne kunnskap og da kan framstille kunstig eggeehvite. Når vi er kommet så langt, kan vi samtidig produsere organisk liv; for liv, fra de laveste til de høyeste former, er ingen ting annet enn eggehvitelegemenes normale eksistensform.
Men når vår agnostiker først har gjort disse formelle forbehold, så taler og handler han helt og holdent som den hårdkokte materialisten han i grunnen er. Han sier muligens: Så vidt vi vet, kan materie og bevegelse eller - som vi sier i dag - energi, hverken skapes eller ødelegges, men vi har ingen bevis for at begge deler ikke er blitt skapt på et ukjent tidspunkt. Men hvis dere forsøker ved passsende høve å bruke denne innrømmelse mot ham selv, vil han straks avvise dere og be dere tie. Selv om han rent abstrakt innrømmer spiritualismens mulighet, så vil han ikke ha noe med den å gjøre i virkeligheten. Han vil si: Så vidt vi vet og kan vite, fins det ingen skaper av eller hersker over verdensaltet. Så langt det beror på oss, kan materie og energi hverken skapes eller ødelegges. For oss er tenking en form for energi, en funksjon av hjernen. Alt det vi vet, går ut på at den materielle verden blir styrt etter ufravikelige lover osv. osv. Så lenge han altså er vitenskapsmann, såfremt han vet noe, er han materialist. Kommer han utenfor sin vitenskap, på områder hvor han ikke er hjemme, oversetter han sin uvitenhet til gresk og kaller den agnostisisme.
Én ting syns iallfall å være sikker: selv om jeg var agnostiker, ville jeg ikke kunne betegne den historieoppfatningen som er skissert i dette skrift, som "historisk agnostisisme". Religiøse folk ville le av meg, og agnostikerne ville opprørt spørre meg om jeg gjorde narr av dem. Og jeg håper altså at heller ikke den britiske "respektabiliteten", som vi ville kalle for "besteborgerlighet", vil bli altfor forferdet, når jeg på engelsk - akkurat som på mange andre språk - bruker uttrykket "historisk materialisme" for å betegne den oppfatningen av verdenshistoriens forløp som ser den ytterste årsaken og den avgjørende drivkraften i alle viktige historiske hendelser, i samfunnets økonomiske utvikling, i forandringene av produksjons- og byttemåten, i den derav følgende spaltningen av samfunnet i forskjellige klasser og i disse klassers kamp mot hverandre.
Kanskje vil man lettere tillate meg dette, når jeg påviser at den historiske materialismen til og med kan være nyttig for den britiske besteborgerens respektabilitet. Jeg har alt pekt på den kjensgjerrningen at en hvilken som helst dannet utlending som slo seg ned i England for en førti -femti år siden, ble ille berørt av det som for ham måtte se ut som religiøst hykleri og stahet hos den engelske "respektable" mellomklassen. Jeg skal nå påvise at denne tids respektable engelske mellomklassen likevel ikke var fullt så tåpelig som den intelligente utlendingen syntes. Det fins en forklaring for dens religiøse tendenser.
Da Europa forlot mellomalderen, var det oppadstrebende borgerskapet i byene dets revolusjonære element. Den anerkjente stilllingen det hadde tilkjempet seg innenfor mellomalderens feudalforfatning, var allerede blitt for trang for dets ekspansjonskraft. For borgerskapets frie utvikling passet ikke feudalsystemet, - feudalsystemet måtte falle.
Men det store internasjonale sentrum for feudalsystemet var den romersk-katolske kirken. Den samlet hele det feudale Vest-Europa - tross alle innbyrdes kriger - til et stort politisk hele som sto i motsetning både til den gresk-ortodokse og til den muhammedanske verden. Den om ga feudalforfatningen med en helgenglorie av guddommelig velsignelse. Den hadde opprettet sitt eget hierarki etter feudalt mønster, og endelig var den selv den største av alle feudalherrer, for minst tredjedelen av all katolsk grunneiendom tilhørte den. Før man kunne gå til angrep mot den verdslige feudalismen i de forskjellige land og enkeltvis, måtte man ødelegge dens sentrale, hellige organisasjon.
Men samtidig med at borgerskapet gikk fram, fikk også vitenskapen et veldig oppsving. Det kom nytt liv i studiet av astronomi, mekanikk, fysikk, anatomi, fysiologi. For å kunne utvikle sin industrielle produksjon, trengte borgerskapet en vitenskap som undersøkte naturlegemenes egenskaper og naturkreftenes virkemåte. Inntil da hadde vitenskapen imidlertid bare vært kirkens underdanige tjenestepike, som ikke hadde fått lov til å overskride de grenser troen satte, - kort sagt, den hadde vært alt annet enn vitenskap. Nå gjorde vitenskapen opprør mot kirken. Borgerskapet trengte vitenskapen og var med på opprøret.
Jeg har her bare berørt to områder, hvor det oppadstrebende borgerskapet måtte komme i konflikt med kirken. Men det er tilstrekkelig for å bevise for det første at nettopp borgerskapet var den klassen som var mest interessert i kampen mot den katolske kirkes maktstilling, for det annet at enhver kamp mot feudalismen på den tiden måtte kle seg i religiøse former og i første rekke måtte være rettet mot kirken. Men selv om det var universitetene og kjøppmennene i byene som stemte i stridsropet, så måtte det nødvendigvis finne sterk gjenklang hos massene av befolkningen på landet, hos bøndene, som over alt kjempet en hard kamp mot sine geistlige og verdslige feudalherrer, en kamp rett og slett for selve eksistensen.
Det europeiske borgerskapets store kamp mot feudalismen nådde sitt høydepunkt i tre store aygjørende slag.
qEn Javascript:p('jenz39') Friedrich Engels: Om historisk materialisme (1850)j p Best
cEn Javascript:p('jenz39') Friedrich Engels: Om historisk materialisme (1850)e j Love